Bomtur

Hallo, jeg heter Live og er leilighetskameraten eller flatmaten til Siri Josefine. Dette er et såkalt gjesteinnlegg, med mulighet for utvikling til en fast spalte (Live om livet, kun et forslag - men det klinger godt gjør det ikke?). Jeg skal prøve å skrive i en lignene prosa som Siri Josefine skriver, men jeg kan ikke love noen skjerende likhet. Dette vil også bli ett ganske bildebasert innlegg, ettersom kameaet var med på tur og det ble knipset ivrig med. Men nå skal jeg komme videre til saken.

Her i London som vi bor finnes det mange forskjellige søndagsaktiviteter, og når jeg våknet i dag hadde jeg veldig lyst til å kjenne på disse London-vibbene, ved å dra til Øst-London, nermere sakt Brick Lane, eller "hipster hovedstaden" blandt lokale. Denne gata er proppet med vintagebutikker og gatematboder så langt øyet kan se, med en vrimlende folkemengde av turister og hippe londonere. Det er imidlertid noe annet vi var på jakt etter. I enden av gata, under en togbro og bortenfor boder med spansk og brasiliansk mat og en kaffeselgene drosje, ligger nemlig Cereal Killer Cafe. Et sted jeg vet Siri Josefine har gledet seg lenge til å besøke, og grunnen for at jeg fikk dratt henne ut av leiligheten var nemlig for å få skjekke ut de utrolig mange frokostblandingene og det geniale konseptet. Det eneste problemet var at det var kø. Et begrep som ikke hadde streifet hjernen min før jeg så folkemassen som formet en linje langt bortover fortauet. Ettersom man ikke akkurat blir mettere av å gå gjennom en gate full av god matlukt, så var den ca femtusen meter lange køen et uaktuelt alternativ for våre fire sultne mager, og vi fant ut at vi måtte rett og slett finne oss annet för, uansett hvor uheldig det ville være for leserne av denne bloggen. 

Etter endel styr og mas så klarte vi å finne et sted hvor vi kunne få oss pannekaker (det eneste alternativet som ville ha mulighet for å mette våre frokostblandingsultne mager). Da var vi alle glade. 

 Vi startet med en slags forrett bestående av milkshakes, og jeg bare sier, det var relativt smuud! 

Men så kom the main act, hovedpunktet i dagen vår, nemlig pannekakene. Reaksjonen vår var som følger: 

Rellativt fornøyde jenter på tur. 

Og noen som bare er for kule for å smile på bilder (fullt forståelig).

Magen ble fyllt og på de hangry ansiktene kom det tilfredstillte smil (og det må nevnes at det er ikke lett å gjøre disse jentene fornøyde, men dette gjorde susen - så hvis noen trenger tips, les: Grosjan, Marit og Mona, noter dere dette)

Selv om det ble en tur type bom, så ble vi gode og mette og det var et fint plaster på såret, eventuellt en dæsj av hell i uhellet. 

Så tok fire fornøyde jenter tuben hjemmat til Putney.

Og drømte om neste gode matdag.

Takk for meg, det har vært veldig hyggelig å skrive for dere og jeg ser frem til neste gang!